Det ekke min skyld at jeg er så klumpete!!

Jeg har funnet ut i løpet av min levetid så langt, at jeg er en klumpete person. Klumpete er et rart ord. Grunnen til at jeg, og andre, kaller meg dette i ny og ne, er nok helt min egen skyld. Dere lurer sikkert nå på hvorfor jeg blir kalt akkurat ”klumpete” da dette betyr noe slikt som at: grøten er klumpet(e), en tykk og klumpet(e) figur. Jeg er jo ikke tykk i den forstand (faktisk så ligger min BMI heeeelt på normalen) og vil ikke tro at jeg er så klumpete å ta på heller. Vil faktisk hevde at jeg har ganske fløyelsmyk hud uten klumper. Min definisjon på klumpete er at man har høy uhellsfaktor og ikke så god tilpasningsevne til å for eksempel tilpasse seg naturens farer (både tydelige og skjulte). I tillegg til at jeg er opprinnelig svensktalende.

Det hele startet i 2004. Solen skinte, stranda var lang og landet var Spania. Så glad som jeg er i å bade kastet jeg meg såklart ut i vannet som førstemann for å ta noen svømmetak med mine sterke armer. Jeg hoiet og skrek på de andre: komenstorendá! Kom dere for helvette nedi vannet! Jeg skal ikke faen ligge her aleine!

Når de først var kommet ut i vannet, så sjefete jeg er, ba jeg dem gå og kjøpe meg en luftmadrass. De protesterte høylytt til å begynne med, men da truet jeg med å fjerne lommepengene dems. De løp så av gårde. Luftmadrassen kom til mitt selskap, lyseblå og vakker. Jeg skulle, elegant og spenstig som jeg er, uten noen som helst hjelp, hoppe og legge meg direkte flat på den. Alexandra og Tuva sto og så fascinert på. Jeg tok sats i vannet, sparket fra så det sprutet på andre, barn som gamle, brølte ut et seiershyl og gledeshyl for at jeg hvert sekund kom til å kjenne den myke luftmadrassen på min fløyelsmyke hud. Men akk! Den gang ei. Jeg sank til bunnen som en stein, mens madrassen fløy minst 15 meter bort! Mens jeg lå under vannet kjente jeg ilsken vokste samtidig med skammen. Bestemte raskt for å crawle bort til madrassen for å ikke vise min svakhet eller flauhet av det som nettopp hadde skjedd. På slutten tok jeg til og med noen butterfly-tak og prøvde å kvele hosterefleksen da jeg hadde klart å svelge minst en halvliter saltvann. Med godt mot og selvtillit som alltid, tok jeg sats på nytt mens jeg studerte de måpende ansiktene noen få meter bort i vannet. Tankene som fløy gjennom hodet mitt var ”nå skal de søren meg få se den fryktløse Martina overvinne luftmadrassen på en helt sinnsyk elegant måte”. Jeg skøyt opp av vannet mens jeg strevde med å holde luftmadrassen rolig i et godt tak. Jeg endret taktikken noe fra det første forsøket og svingte det ene benet over madrassen for litt mer likevekt og balanse. Men helvætte heller! Nå skjøt madrassen rett opp i lufta foran meg da jeg klarte å sette meg altfor langt bak! Mens vannet sprutet rundt meg og idet jeg holdt meg for nesa, hørte jeg Tuva og Alexandra le høylytt. Kjente sinnet bygge seg opp i meg og da jeg kom opp til vannoverflaten igjen, skrek jeg for full hals for alle badegjestene: DET EKKE MIN SKYLD AT JEG ER SÅ KLUMPETE!! Jeg trodde latteren hadde nådd sitt høydepunkt, men det bare økte og økte i styrke og antall mennesker som lo. Hvis jeg ikke hadde forlatt åstedet ganske kjapt etterpå hadde nok alle stått der og ledd av meg enn i dag.

Det jeg egentlig mente å si, var jo såklart at det var ikke min skyld at jeg var så ”klønete”. Men siden jeg svorsket mye på den tiden ble det et ord blandet av svensk og norsk som betydde noe helt annet. Klønete er ”klumpig” på svensk. Ordet kommer fra det engelske ordet ”clumsy”, og betyr at man kan være litt ugraciøs, fumlete og lett havne i uhell på en måte. (tråkke i klaveret liksom). Uansett, nå er dette avklart. Jeg har sagt mitt og lagt dette bak meg (lover asså). Prøver å le av historien mellom tårene her.

Når jeg tenker etter er det enda godt at det er Alexandra (min andre halvdel) og Tuva (min tredje halvdel) som skal bli sykepleiere og ikke jeg. Jeg passer nok bedre inn i rollen som pasient. Jeg har hatt mye uhell og uflaks opp gjennom årene. Kan jo begynne med det faktum at jeg ble født til min mors store forargelse og sykehusutgifter som hun står for (hun er jo enda ikke kvitt meg heller). Blant annet så tryner jeg ofte, på de merkeligste steder og til de merkeligste tider. De mest vanligste stedene er på jobb. Mitt første jobbuhell skjedde en av mine første dager (i min første jobb) som avisbud. Etter avklart avisrunde suste jeg hjemover på sykkelen som var tyvlånt av storesøster og endte med tenna fastgjorda i bakken. (venter fortsatt på nye BTW).

Trynet utallige ganger i min nåværende jobb også i ferskvaren på Meny. Tryne i fylla er vel nokså vanlig for mange, og er svært vanlig for meg. Det var i fylla jeg slo ut tenna igjen (kanskje derfor tannlegefolka ikke gidder å gi meg nye?).
Ikke nok med at jeg tryner hele tiden, men ikke faen får jeg noen hjelp heller. Alltid må jeg ta vare på meg selv og gråte mine tårer i ensomhet. Jeg har ligget i trappa ved Vika senteret og vridd meg i smerte, hylt og grint. Men INGEN som gidder å stoppe (ei heller så vidt kaste to blikk bort til meg).

Jeg prøver selv å være et godt medmenneske (påvirket av mine sykepleievenner og egne utallige erfaringer som skadet uten å få hjelp selv). Men er det noe med meg? For hver gang jeg prøver å hjelpe andre går det ikke slik jeg ser det for meg. Prøvde for en stund siden å hjelpe en eldre mann etter at han trynet på fortauet. Kom med vennlige ord og en hjelpende hånd. Men han freste til meg at jeg skulle ha meg vekk og ikke røre han! Svart i blikket var han og knurrende, nesten som at det var min skyld at han hadde falt. Skuffet måtte jeg bare la han ligge der og komme seg opp alene. Kan nevne utallige lignende historier, noen verre enn de andre, men nå har jeg pådratt meg en senebetennelse i den ene hånda og musearm i den andre av å skrive (typisk min uflaks).

Konklusjonen i denne bloggen er at jeg er en klønete person med mye uflaks, (for eksempel da jeg vant 6000 kr i lotto, og samme dag havnet bilen på verksted med en like stor sum penger i regning). Men det er ikke min skyld. Det må være en høyere makt.... Det er ikke normalt å ha så høy ”trynefaktor” av seg selv. Serriøst ass.