Sykepleier er et spennende yrke. Det er ikke uten grunn at jeg har valgt dette yrket, selv om det egentlig var en tilfeldighet at jeg begynte å studere. Som sykepleier er man omgjengelig og selvstendig. Man må være snarrådig og ta ledelse i forskjellige situasjoner, noen ganger kritiske. Når jeg først hadde bestemt meg for å studere, kunne jeg etter en stund på skolebenken ikke tenke meg noe annet! Jeg har alltid likt å jobbe med mennesker, og dette er et must for en sykepleier. Du møter mennesker i alle mulige situasjoner, i sykdom, kriser, i nedturer og oppturer. De trenger at man tar ansvar og viser omsorg. Jeg har møtt mennesker i alle aldre og av alle "typer" som finnes...
Det som pasientene har til felles er at de ønsker en sykepleier som viser kunnskaper, møter dem som medmennesker, viser fysisk og psykisk varhet, er trygge i sin rolle og som de kan tørre å stille spørsmål til. Å være sykepleier er faktisk langt mer enn å bare mate, stelle og snu på "folk". Jeg har innsett etter å ha jobbet en stund, at vi er langt viktigere enn mange andre tror. Og mange ganger langt viktigere enn hvordan vi selv ser på oss i "hierarkiet" på sykehuset og ellers i samfunnet. (Selvfølgelig fortjener vi høyere lønn og alt det der, men det får bli et annet innlegg).
Mange ganger opplever jeg å få "rare" spørsmål. Noen ganger tenker man "dette burde du da vel vite", eller "hvorfor tenker hun/han på det nå". Men alt i alt er det faktisk det de lurer på der og da. Alt er ikke en selvfølge ved sykdom og dårlig helse, og folk blir mer opptatt av de rareste ting, men samtidig små ting som faktisk føles viktige ut der og da. Og en viktig leveregel i dette yrket er at ingen spørsmål er dumme! Mange ganger viser de bare at mennesket har forsvarsmekanismer og gradvis tar til seg f.eks. ny informasjon ang. eget liv og helse.
Men poenget mitt er vel at vi bruker sykepleieryrket og vår kompetanse til mange merkelige ting. Vi steller med pasienter, de observeres og pleies. Vi holder pasientene i live, ser om de sover/ligger godt, om de puster, om de trenger hjelp til det ene eller det andre.. Vi ordner med medisiner, diskuterer med legene, følger legens "ordre". Vi holder pasienter og pårørende i hånda (både fysisk og psykisk). Vi diskutere med hverandre og prøver å finne løsninger som er til det beste for pasienten. V har også et litt annerledes syn på mennesket og kroppena funksjoner siden vi er sykepleiere. Hva vi anser som normalt å snakke om oss i mellom er kanskje ikke så verdsatt hos andre "vanlige og normale" mennesker. F.eks så snakker vi om promp og avføring. Vi blir glade når de damen med forstoppelse endelig har en avføring, eller om den nyopererte pasienten har prompet. Vi snakker om farger, lukt og utseende på alt fra sår, hud og hva som kommer ut av kroppen, som om det er det mest normale i verden. Vi snakker om alt mellom himmel og jord, også noen ganger om seksualitet, psykiske vanskeligheter m.m. Om ting som ellers er tabu for mange, men dette er en del av jobben vår. Og jeg merker at så lenge man viser respekt og at det å snakke om vanskelige temaer er normalt her og noen ganger nødvendig, så setter pasientene pris på det. Det viser at vi faktisk bryr oss.
Andre arbeidsoppgaver som innimellom inngår i jobben er å vaske doer og gulv ved ulike uhell... Andre ganger må man vise sin kreative side og klippe, teipe, ordne og done med tøy og bleier for at uhell ikke skal skje igjen... Andre ganger hjelper vi damene på med rød lebestift før legen skal komme på visitt... ;) Andre ganger er vi barnevakter når barnebarn er på besøk og løper vilt i gangene.... Andre ganger sitter man og drikker kaffe eller ser på tv med pasientene heller enn å stelle... Andre ganger leser man dødsannonsene i lokalavisa høyt.... Andre ganger forteller man vitser eller ler av groviser som du ellers kanskje ikke ville ledd av... Andre ganger må man ha galgenhumor og vise at livet handler om mer enn bare sykdom og lidelse... Andre ganger blir man kalt for engler uten vinger, andre ganger blir man kalt spøkelser om natten... Andre ganger gråter man sammen med pasient eller pårørende... Andre ganger ser man livet forsvinne og at et menneske sovner inn og forlater denne jord... Vi ser også smerten, lettelsen, fortvivelsen og følelsene til pårørende helt utenpå kroppen... Vi ser også livet... Vi ser glede og kjærlighet på det sterkeste og skjønner hva livet virkelig handler om...
" If you tell me, I'll forget.
If you show me, I'll remember.
If you involve me, I'll understand."
- Anon
" Det arbeidet som duger
er det som blir utført av dyktige hender,
ledet av en klar hjerne
og inspirert av et kjærlig hjerte "
- Florence Nightingale
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar