Min jobb er uvanlig i den forstand at jeg ser mange mennesker dø. Ofte så "kjenner" jeg personene iom at de er mine pasienter, mange har vært på sykehuset lenge eller gjennom mange år... så man blir kjent, også med de pårørende. Man kjenner kanskje ikke personen fullt og helt slik den er (eller var?) siden vi kjenner personene i et sykehusmiljø, i en krise, med en sykdom/lidelse som har skapt en krise hos de rammede. Men ofte ser jeg livsglade mennesker, selv om de vet de skal dø om kort. Med livsglade mener jeg at de er takknemmelige, viser kjærlighet til sine nærmeste og spøker i den ellers så triste hverdagen. Menneskers godhet forundrer meg noen ganger.
Det var en pasient en gang som så seg i et håndspeil etter lang tids sykdom. Han rynket på nesen og ser på sidene og på baksiden av speilet. Hvorfor gjør du sånn spurte jeg. "Jeg kjenner ikke personen som ser tilbake på meg. Jeg lurer på hvor jeg er! Han her ligner jo hvertfall ikke på meg! Dette sier han med et glimt i øyet, ser på meg og smiler. Jeg smiler jeg også men har samtidig en klump i halsen. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men jeg mener jeg sa noe som at det er jo heldigvis ikke utsiden som teller. Vi spøkte og lo mye, men aldri en spøk uten alvor. Det var slik han ga uttrykk for sine følelser, både gode og vonde. Hans måte og vise sin sårbarhet, som han ellers ikke viste. Mange ganger kjente jeg på hans fortvivelse, tristhet, glede, følelse av urettferdighet og ikke minst kjærlighet til livet han hadde levd.
......og her om dagen felte jeg noen tårer for en person jeg knapt kjente, men som har berørt mitt hjerte. Synes dette er rart, men samtidig en naturlig reaksjon når en person dør. Livet er noen ganger så innmari urettferdig, men også utrolig vakkert. Det er disse menneskene, alle, som gjør jobben og det triste verdt det likevel.
Hvil i fred.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar