Sitter og hører på den nye, og første, singelen til Jan Thomas. Eller aka J.T. som han kalles hjemme hos oss visstnok. Mange er glad i J.T. og hans sjarmfulle indre og kjekke, men botox-aktige, ytre. Ikke bare er han en av frontfigurene i gay-miljøet, han har også greid å kapre en kjekkas som t.o.m er yngre enn meg (!), også har han eget stylist-studio i parkveien. Her er et bildebevis på dette:
Men fra dette gaøyale bilde tilbake til sangen igjen. Jeg får litt frysninger av å høre på den, og litt sånn irritable følelser. Vanskelig å forklare, men ikke akkurat positivt. Det som er bra med denne sangen er jo at mye av inntjeningen går til kreftsaken. (Håper han tjener fett på den). Men får liksom ikke ristet av meg en følelse av ubekvemhet, lattermildhet og flauhet. Må jo si at jeg har forståelse for at han vil prøve nye ting, utvikle andre sider ved seg selv og ikke bare frisør-skillsa. For dette og for hans motivasjon, vilje og modighet har jeg respekt for denne mannen. Han tør hvertfall, det hadde ikke jeg gjort. Men hva synes du om sangen? Rykker det i dansefoten? Og hvilke følelser begynner å krible i kroppen?
