Har du noen gang tenkt over hvor ordene kommer fra? Hvorfor heter det for eksempel appelsin ”appelsin” og ikke oransj fra det engelske ordet ”orange”? Norsk språk er i endring konstant og mange av de ordene vi bruker i dag er opprinnelig ikke norsk. Om vi nå kan kalle norsk for norsk!? Dette er forvirrende altså! Hva er ”ekte” norsk? Norrønt? Norsk utviklet fra dansk? Nynorsk? som egentlig bare er et virrvarr av dialekter med masse såkalte klammeformer (her hadde det vært morsomt å sette inn en orddelings feil med vilje, men jeg lar vær...). Heldigvis slapp jeg unna å delta i den norske språkdebatten som startet rundt 1830, fordi for det første var jeg ikke en gang født og for det andre er jeg født svensk! Welhaven, Wergeland, P.A. Munch, Knud Knudsen og Ivar Aasen fikset det relativt bra selv tiltross for store uenigheter om hvilken retning det norske språket skulle gå i.
Tilbake til opprinnelser av norske ord før jeg ender opp på ville veier her. Det er en ting jeg har lurt på; hvorfor heter bil ”bil”? Det opprinnelige ordet er det engelske ”automobil”. Tyskland og andre land forkortet det til ”auto” som høres veldig logisk ut, men Norge brukte de siste tre bokstavene og så hadde vi ordet bil. Tenk hvor forvirret folk hadde vært om Norge hadde kalt automobilene for mobiler i stedet for bil! Hva i alle dager skulle vi kalt mobilene (fra mobiltelefon) i dag da? Telen? Fonen? Mobfonen? Mobin?
I dagens moderne samfunn med internett og globale samarbeid blir engelske ord mer og mer viktig og vanlig i det norske språket. Spørsmålet er om de engelske ordene som kommer inn i vårt norske vokabular bør ”fornorskes” både i uttale og skrivemåte, eller om de bør stå som de er. Et annet alternativ er jo selvfølgelig å gjøre som Island; finne på nye norske ord i stedet. Også nynorsk har et eget ord for internett, nemlig verdensvevet. (Artig ord ikke sant?) Jeg syns uansett at engelske ord bør uttales og skrives på engelsk. De som vil si og skrive ”poverpoint” i stedet for Power Point, kommer til å ødelegge sin engelske uttale.
Så har vi også disse ordene med staveproblemtatikk og ikke minst uttaleproblematikk... :
pub - pøbb
tape - teip
scooter - skuter
comeback - kåmmbækk
Tenk om alle i fremtiden kommer til å snakke som Torbjørn Jagland når de snakker engelsk? * kremt * ”Alle” bruker engelske uttrykk, spesielt unge folk. Har ikke du brukt ordene “nice” og “funny” og “yeah, right” en eller annen gang? Hvem vet, en vakker dag vil norsken være så engelskinfisert at “ja, særlig” blir borte og erstattes av “yeah, right” istedet (eller jææ, rajt).
Det som er litt rart er alle engelske og andre utenlandske ord som har blitt så vanlig at de har blitt ”norske”. Slik som service, konteiner, kebab og barbeque osv. Ordene kommer først inn i det muntlige språket før de blir vanlig i skriftspråk også. På Språkrådets hjemmeside kan du finne flere norske avløsningsord for engelsk, slik som:
agenda – saksliste, dagsorden
hacker – datasnoker
headhunte – hodejakte
take away food – hentemat, ta-med-mat og mange fler...
En liten digresjon her; Island kaller take away for "aktu taktu", bare sånn at du vet det.
Spørsmålet er om denne valgfriheten er positiv eller negativ? Jeg mener (for å sitere Rema 1000 sitt slagord) det enkle er ofte det beste, og at for mye valg kan skape forvirring. I artikkelen Er valgfrihet det samme som kaos? tar Ruth Vatvedt Fjeld opp ulike spørsmål knyttet til norsk språkpolitikk. Nynorsk og bokmål ble sidestilt med Jamstillingsvedtaket i 1886, og vi har nå stor valgfrihet innenfor hvert av disse skriftspråkene. Vatvedt Fjeld støtter denne valgfriheten i artikkelen. I den norske språkpolitikken blir nye rettskrivingsformer gjennomført ofte for å tilnærme skriftspråket til vanlig tale og det fører til at vi i Norge ofte kan skrive ett ord på flere forskjellige måter. Valgfrihet blir brukt som et knep for innføringen av en fornorsket skrivemåte av et låneord fra et annet språk, slik at nordmannen kan velge selv om han vil skrive juice eller jus. Men Vatvedt Fjeld er på språkbrukernes side; flertallet bør bestemme sluttresultatet. Hun mener at ord som er lite brukt bør fjernes fra ordboka. Og det er jo ikke verst. For hvem i dag vet hva ordet amorboge betyr? (du som ikke vet svaret må faktisk lese helt ned :P )
På den andre siden, vet jeg at flere i Norges langstrakte land er uenige med meg, og derfor er det viktig at vi beholder den store språklige valgfriheten i det norske skriftspråket, slik at flertallet i demokratiet kan avgjøre hva som er rett eller galt. Tross alt har vi i alle tider tatt i bruk låneord som vi har adoptert inn i det norske språket. Flere av disse ser vi ikke en gang på som låneord. Det kom inn masse tyske ord fra hansatiden på 1200-tallet, slik som ’håndverk’, ’begynne’ og ’betale’. Disse ordene har blitt fornorsket i skrivemåten og er en del av dagligtalen i Norge i dag.
En liten digresjon til bare. En morsom én! Jeg lover! Visste du at klin kokos er et slanguttrykk fra første verdenskrig? Det var en margarinprodusent ved navn Mustad som importerte store mengder
ren kokosolje – clean cocos oil - av frykt for at det skulle bli mangelvare. Det lagret han både på Oslo
havn og åpne gater og andre plasser fordi han kjøpte mer enn det han hadde lagerplass til. Derfor kan man si at Mustad var ganske klin kokos, siden han kjørte et sjansespill med varene sine :P Og en tilleggsopplysning; ordet cocos er portugisisk og betyr apehode. Det var ganske morsomme fakta vil jeg si.
Tema ’språk’ er stort og det er mange tråder jeg kunne ha trukket inn i denne teksten. Fagspråk, kebab-norsk,, sms-språk og så videre. Det som er litt kult med sms-språket er at det har blitt en del av det muntlige språket, enda det bare er forkortelser av engelsk og norsk. Vi sier faktisk ”lol”, ”4u”, ”cul8r” og ”serr”. (– Lol ass, så sykt morsomt! ) Vel, hvert fall den yngre generasjonen bruker det.
En annen viktig ting å nevne i denne teksten er forsvinningen av kj-lyden mens skj-lyden overtar. Det blir mer og mer vanlig at folk sier skjøkken i stedet for kjøkken, skjole i stedet for kjole og så videre. Snart vil Kjell og Shell kun kunne skilles på stavingen og ikke uttalen.
For meg virker det som språkdebatten har blusset opp igjen, vel og merke i ny drakt. På 1830-tallet var debatten i Norges alle nasjonaldrakter, denne gangen er det med hijab, bunad, bikini og alt mulig rart fra alle verdensdeler. Det finnes masse å lese om det norske språk og språkpolitikk på nett, og jeg fant blant annet et morsomt blogginnlegg av Knut Nærum som jeg vil dele med dere.
Knut Nærum innleder blogginnlegget Språket skal være ikke et gjerde, men en båt med:
I det siste har det vært en enormt fokus på språket her i landet. Noen mener at vi står ovenfor et vann skille. De
mest bekymrede frykter for at norsk språk i løpet av mellom 20-50 år kommer til å gå nedenom og rett vest.
Da kommer norsk bare til å bli snakket av en liten gruppe spesielt interesserte, litt på samme måte som de som har trebåt i dag eller skriver limerick. Det er koselig og gammeldags, men ganske sjelden og så pass spesielt at de som gjør det, pleier å ha stort skjegg å være med i en egen klubb.
For å lese hele trykk på linken:
Knut Nærums blogginnlegg
Globalisering og kulturmøter vi fortsette og språk vil alltid være i endring. Slik som det ser ut i dag er det engelsk som tar over mer og mer. Hvem vet, kanskje om 50 eller 100 år fra nå, vil engelsk være sidestilt med norsk i skolen?
Puh, det ble mye tekst! Gratulerer! Du er ferdig med å lese og jeg er heldigvis ferdig med å skrive :D
Amorboge : rundinga på overleppa
