Mamman min har da lusket rundt i cyberspace og lest litt i bloggen vår :)
Og det beste av alt er at hun også har skrevet et innlegg, som svar på "Det ekke min skyld at jeg er så klumpete!"
Så... Take it away Mamma!
Til min klumpete datter.
Ja nok har det skjedd mye rundt deg opp i gjennom årene. Det er egentlig litt rart at ikke jeg dauet av hjertestans for mange år siden. Men legen har jo konstatert at den type død blir ikke min skjebne, alt for frisk i den delen av skrotten.
Det begynte vel egentlig i de siste ukene av graviditeten – du nektet å snu deg rett vei – du brukte egentlig tiden til å sparke tvillingen din, (Alexandra), i rumpa, døgnet om. Jeg har sett det på ultrlyd så ikke prøve å fornekte det…
Så kom du ut da, 4 minutter etter Alexandra, med rumpa først. Alexandra fulgte boka og gjorde ting lett for seg og meg, skled ut med hue først. Deretter raste du ut på vranga, jordmor svettet mascara og bruncreme i flodbølger, barnelege og pleiersker og jeg vet ikke alt hvem mer hang over meg og gaulet. Så etter at dere skreket og vist at det var liv tok dem dere opp til en kuvøse, fordi dere var så bittesmå. Ca 2,5 kg hver dere.
Så kom vi hjem da, hvem var det som fra kl 18 til kl 22 hver dag i tre måneder holdt hylekonsert, jo Martina. Mens Alexandra sov og ikke reagerte annet enn ga deg noen forundrede blikk innimellom. Jo, hun prøvde å dytte neven in i munnen på deg, men koordinasjonen er jo som bekjent ikke så god de første levemånedene.
I mens Anna mest var i sjokk over hvordan jeg kunne ha dratt med meg disse rare skapningen hjem.
Tiden gikk og dere begynte krabbe, gå og andre ting som små barn gjør. Så begynte deres forskjellige personligheter å fremtre alt tydeligere. Alexandra er den fødte sjarmør med evner til kompromisser, hun kan i det store og det hele få det som hun vil med list og smil og glitter i øya. Men du viste tidlig ditt humør, her skal det ikke kompromisses i det hele tatt, det meste av glitter i øya består av røde piler og lyn. Den første gang du ble så sint at du besvimte trodde jeg faktisk at vi skulle dø begge to. Hadde jeg ikke hørt historier om broren min som var på samme måte da han var liten så vette faen…..
Oppfinnsomheten din viste få grenser da du vokste opp, smøre hele kroppen med idomin, en MEGET fet salve, prøve isen på grøfta ved veien når vi skulle ut og gå "påskekärring", (et svensk fenomen), det resulterte i et kaldt bad i fullt karneval utstyr. Men Alexandra lå ikke langt etter, hun klippet håret selv første gang da hun var 3 ½ år. Hun har alltid vært nøye med utseendet sitt. Dere klatret i trer fulle av kvae så alt håret måtte vekk. Kjørte boogiebilene deres i så høy fart ned bakkene at mormoren deres truet meg med juling.
Jeg hadde mitt fulle slit med å holde følge. Mens storesøster ble veldig selvstendig og gikk mest rett frem uten å se bak eller til siden, når hun ikke ville høre eller se oss så hørte eller så hun oss ikke. Lurer på om hun innimellom ønsket hele gjengen dit pepperen gror.
Så begynte de mer alvorlige "uhellene". Armbrudd, var du 4 kanskje 5? Anestesilegen var helt forundret fordi du NEKTET å sovne av sovemiddelet. Resultatet av ditt ønske å ha kontroll var at du måtte få så høy dose med sovemiddel at du var vekke i MANGE timer.
Du hadde for øvrig ikke sagt et kvekk fra jeg hentet deg hos dagmamma til vi kom frem til sykehuset i drosje, svarte heller ikke helsepersonellet på noen forsøk til kontakt. Du skulte bare stygt på dem.
Så var det en seiltur over sykkelstyret og et døgn på sykehus. Lett hjernerystelse og en brukket fortann.
Så i Norge tok du begge fortennene. Aner noen hvilket sjokk det er å bli vekket av at barnet ditt står over deg med blod i hele fjeset, tårer i øya og tennene i hånda? Nei jeg tror du må ha opplevd det selv. Magen fryser til is, alle lyder og lyset blir forsterket og renset for støy. Hjernen din blir en maskin som tenker LØSNING – hvordan skal jeg redde avkommet mitt? Hvordan skal jeg ta vekk smerte og redsel for barnet mitt? Akkurat da blir mamma en løvinne. Hvis noen hadde prøvd å ikke la meg å agere i en sånn situasjon tror jeg faktisk at et mulig drap hadde vært på tapetet. Hmmmm.
Det var en periode vi hadde klippekort og egen sofa på legevakta. Mange ganger har uhellene skjedd når du har blitt skikkelig sinna på søsknene dine, forstuet ankel osv.
Men det var ikke bare du, Alexandra har også vært der noen ganger, alt fra brannskader til rekebein under neglene.
Men du var ganske ordentlig syk også en gang i Sverige.
Det er lett å le av alle episoder du hatt opp i gjennom men den gangen du var syk hadde jeg fire-fem timer jeg trodde seriøst at løpet var kjørt. Før kirurgen som renset skjellettet i ankelen din for bakterier forklarte for meg hva det egentlig var du hadde fått, satt jeg i et tomt sykehus rom og ventet på at dem skulle komme tilbake med deg og fantaserte om alle mulige skrekkscenarier. Snakket med mormor på telefon, grein og skrek og var helt sikker på at du kom til å bli borte under operasjonen. Men det gikk bra, og etter ti dager i isolat var det hjem og på´n igjen.
Og bare så du vet det, det er ikke din feil at du er så klumpete, du har arvet det etter meg.
I min barne og ungdomstid gikk jeg stort sett halve året med støttebandasjer eller gipsede armer, oppkuttede fingrer, sprekker i halebeinet, hjernerystelser, svære blåmerker på de mest forunderlige steder.
Vi må bare ta det med et smil. Tenk så mye erfaringer enn har fått om smerter og enn lærer jo å vite masse da. Hvor grensen burde gått, hva enn ikke burde prøvd, hva blir konsekvensen hvis jeg prøver å….. fly som en fugl opp på luftmadrassen. Eller kjøre langrennsski fra takmønet på låven og ut på et jorde.
Mamma
<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar